Før jeg sovner

Jeg leste ferdig Før jeg sovner av S J Watson for et par dager siden, og har måttet tenke litt på hva jeg synes om den. Det er en bok som byr på en egen form for spenning, og måten det hele er bygd opp på er utvilsomt dramaturgisk god. Men boken har et par svakheter også, men hvis jeg kommenterer dem her avslører jeg for mye av selve plottet... De som har lest eller skal lese, vil skjønne hva jeg mener. Det sentrale elementet i denne boken er at Christine, jeg-personen, har vært utsatt for en ulykke som har gitt henne en hodeskade. En hodeskade som gjør at hun har mistet hukommelsen, og det hun tilegner seg av minner i løpet av en dag, blir slettet når hun sovner. Hver morgen våkner hun og er like blank i forhold til hvem hun er, hvor hun er, hvem mannen som sover ved siden av henne i sengen er og så videre. Hun tror hun er i 20-årene når hun våkner, men når hun ser i speilet, ser hun en middelaldrende kvinne. Skremmende. Størst inntrykk gjorde denne boken når jeg samtidig leste i media om Mirakeljenta fra Rgjeringskvartalet. Hun satt 7 meter fra bomben da den gikk av, og overlevde. Men hukommelsen hennes er borte. Hun husker ikke noe fra 22.7, og mesteparten av 2011 er også borte. Da hun våknet fra koma, husket hun Fo eksempel heller ikke hva foreldrene het. Selv om det er visse ting ved selve plottet i Før jeg sovner som er litt drøyt, minnet boken meg likevel om at ofte er virkeligheten mer utrolig enn fiksjonen. Om jeg anbefaler boken? Jo, gjør da det hvis du liker psykologisk spenning. En bok den kan sammenlignes med? Terapien av Sebastian Fitzek.

Det jeg elsket

Jeg jobbet i bokhandel da Siri Hustvedts bok «Det jeg elsket» ble lansert i Norge. Da var sønnen min veldig liten, bare et par år, og jeg husker jeg tenkte at denne boken skal jeg lese en gang - bare ikke akkurat nå. Følte meg for hudløs ig fersk i morssrollen at jeg kunne lese en bok om å miste et barn.

«Det jeg elsket» har fulgt meg lenge som en bok jeg måtte bli modig nok til å lese. Nå, endelig har jeg gjort det. Det ble en sterk leseopplevelse. Siri Hustvedt skriver så vakkert. Men det ble også en overraskende leseopplevelse. Jeg var ikke klar over at den handlet om alt den gjorde i bokens andre del. Det var intenst å lese om den dyssosiale Mark, Bills sønn. Ekstra sterkt ble det siden boken ble lest den uken rettsaken mot ABB startet.

Jeg er veldig glad for at jeg leste boken, og jeg har gitt den rett videre til en veldig god venninne av meg. Vi har kunsthistorie i fagkretsen vår begge to, og hun er utdannet keramiker. Dermed er det mye i boken som gir lesingen et ekstra nivå.

Nå har jeg begynt på «Før du sovner». Har ikke kommet så langt enda, og er spent på om det er en bok jeg vil like eller ikke.